Sarafjellets Fit For Fight, del 1. Fra valp til unghund.

I denne artikkelserien vil eg (Kristine Thybo Hansen) fortelle historien om det dyrebareste eg har, Sarafjellets Fit-For-Fight. Hvordan ho ble til, trening fra valp til ferdig jakthund, hennes jakt og jaktprøve karriere, og tanker om hvorfor eg ville bruke ho i avl.

Det hele startet med NM Red Nouit, en tispe eg kjøpte ifra Snyfjellets kennel. Ho va 3.5 år da ho flyttet inn hos meg, sjøl va eg 17 år og uerfaren. Det tok meg over 1 år før eg fikk en ordentlig hund og jeger av ho Nouit. Etter mye feiling, så fant eg en metode som gjorde så at hunden forandret seg totalt. Både som familiehund og til den fantastiske jegeren ho kom til å bli. Men det e en annen historie.

Nouit som sagt blei en fantastisk jeger, tur og familiehund, å eg tenkte at dette ville eg sette avkom på. Grunnen va fordi eg sjøl ville ha valp etter henne, først og fremst. Men, eg syntes jo også det va verd å avle videre på. Noe som eg syns fungerte utmerket på di kravan eg hadde den gang til en jakthund. På den tiden va eg veldig uerfaren og ante egentlig lite om avl.

Nouit, en utrolig flott hund som eg har høstet mange gode opplevelser med og som lærte meg utrolig mye om jakt med fuglehund <3

Eg begynte å leite etter hannhund og eg fant en som eg hadde løst å bruke. Hunden som eg fant hadde A hofter, så va den også premiert på utstilling og jaktprøve. Kjempeflott tenkte eg og tok kontakt med eier av denne hunden. Fikk positivt svar og eg begynte å planlegge transporten av Nouit til den hann hunden. Den holdt seg til på andre siden av landet.

Kort fortalt, så skar det hele seg med transport og eg måtte finne ny hannhund ganske fort. Min søster hadde jo en ung og lovende hannhund som heter Tintoramas TR Wambli. Det va jo en hund som eg kjente ganske godt og som eg viste va en fantastisk familiehund og jeger. Så eg valgte å bruke han istedenfor. Å evig takknemlig e eg for det den dagen idag, ellers hadde nok ikke Fight eksistert.

Tintoramas Wambli og Johanne med full pott i utstillings ringen.

Må jo si at Wambli til Johanne va egentlig i tankene mine før eg kontaktet eieren til den andre hunden. Men da turte eg ikke bruke han Wambli. Det va fordi at eg va redd for hvordan andre oppdrettere og folk sku se på oss, eller tenke om oss. Eg va redd for å bli tatt useriøst, som tok den lette utveien som parra me søstera sin hannhund. Det husker eg veldig godt at eg tenkte mye på. Vi va jo enda bare «små» jenter, som akkurat hadde fått seg et kennel navn. Ikke kunne vi så mye om rasen da, eller jakthund generelt. Vi hadde såvidt vært innom jaktprøver på den tia, å det va jo et miljø vi syntes va kjempe spennende og artig å være i.

Den 6 September i 2010, da kom det 11 velskapte valper til verden. 4 tisper og 7 hanner. Herregud tenkte eg, sååå mange valper, hvordan skulle det hær gå? Det blei mye passing di første ukene, sånn at alle valpene fikk i seg nok mat. Det va en liten fighter i kullet, ho va nesten halvparten så liten som di andre.

Ukene gikk å det begynte å nærme seg avlevering. Eg hadde fått gode hjem til nesten hele kullet foruten om en hann valp. Han blei hos meg i 2 måneder ekstra før eg fant et godt hjem til han. Fight va den minste og «styggeste» i kullet. Ho va ganske lys i pelsen, ho hadde hvite flekker på panna, haka og brystet. Ho va den med absolutt mest energi og va mest umulig. Ingen av valpe kjøperne ville ha ho, så det endte med at det va ho som blei igjen hos meg. Eg ville heller ha valgt en utav di 2 største tispene i kullet, di va så rolige, mørke og fine. Men tenkte den gangen at valpe kjøperne kunne få velge først.

Å evig takknemlig e eg for det, kunne ikke fått en bedre hund har det jo vist seg i ettertid<3

Startet treningen med Fight straks etter di fleste valpene va levert. Eg lærte ho sitt, ligg, bli, kom, nei og ja. Det tok ho ganske kjapt, brukte mye ros og godbiter for innlæring. Ho va en veldig veslevoksen valp og likte ikke å leke med hennes arts venner, kun med meg. Det videreførte eg over i blant anna apport trening. For ho var det hele en lek, men for meg var det en plan om å trigge lystapportøren i ho. Begynte også å lære ho noen triks, snurr rundt, spill død, rull rundt og sitt bamse. Det syns ho va kjempe artig og alle di momenter va me på å skape kontakt. Tok ho også med meg på absolutt alt. Ut for å hente posten, me i bilen for å handle, på besøk osv. Ho sov også i senga sammen me meg hver natt. I tillegg va eg mye ute i skogen og på fjellet med ho. Eg ville ho sku bli godt skogs og fjell vandt, og selvstendig.

Tok ho med meg på hennes aller første jakt tur i fjæra etter måser, da va ho 4 måneder gammel. Ho satt helt tyst ved min side på post, å hadde aldri før heller hørt et hagl smell. Di første måsene kom flygende langs sjø kanten, eg smeller av et par skudd og treffer en måse. Fight spurter framover og apporterer sin alle første fugl til meg. Huske eg blei veldig overrasket og imponert over ho. Det ante meg kanskje allerede da at ho hær kommer til å bli en god apportør. Husker egentlig ikke koffer eg tok ho me ut på måse jakt. Ikke hadde eg jaktet måse tidligere, så kommer heller ikke på koffer eg gjorde det. Men det ga meg no iallefall en aha opplevelse og valpen fikk høstet sin aller første erfaring ut på jakt.

Fight sin aller første apport på fugl, det va i vann på ny felt måse

Derifra startet treningen ute i felt, alvoret. Ho va jo egentlig enda bare en valp. Det va veldig lett å glømme, når ho ikke va som alle andre valper. Som eg nevnte tidligere, så va ho veldig veslevoksen av seg. Med det mener eg at ho ikke ville leke for eksempel med andre hunder. Ho oppførte seg ikke direkte som en valp, det va en sånn ro over ho og aldri noe tull. Sånn blei ho straks etter resten av søsken flokken dro. Før di dro va ho et reint mareritt og umulig, super energisk og vill. Så fra å være det til å bli det stikk motsatte over natten nesten, det va helt merkelig.

Vel, treningen ute i felt gikk nesten som en drøm. Ho skjønte alt sjøl, trengte ikke å føre den hunden på kryss og tvers for å lære ho å reviere. Ho va et naturtalent da det kom til reviering, sammarbeid og kontakt. Det va mye fugl den vinteren Fight sku få øve seg til å bli jakthund. Men ho skulle altså bli rundt 9 måneder før ho tok sin aller første selvstendige stand på rype. Før det va det mye støkking, ho kom ofte altfor nærme rypa. Men den dagen hadde ho 3 fuglearbeider og va roligheta skjøl under alle oppfluktan. Ho blei stående bare helt i ro, det va helt fantastisk huske eg, går det ann? Det her va på tampen av sesongen. Så mener å huske at det blei med di 3 fuglearbeidan.

Fight i stand på en liten gjeng med ryper.

Høsten kom og vi gleda oss til jakt start. Vi startet jakta den 21 August på andejakt, Nouit, mora til Fight, va jo allerede da en god ande apportør. Men tok me meg Fight også den dagen, i god tru på at ho ville ta det der med engang. Tenkte jo tilbake fra i fjor, da ho vann apporterte di måsene som 4 måneder gammel. Nisjda, skaut flere ender som landa utpå vannet den mårran og Fight nekta å apportere. Kor rart, ka har skjedd med den hunden, tenkte eg. Jaja, heldigvis hadde eg Nouit med meg som apporterte di gladelig.

Kom tilbake fra jakt og parkerte elvebåten på Saraelv. Da va det en journalist ve elvebredden, som va der på jobb. Men han blei veldig nyskjerrig når han såg fangsten min og di to hundene som eg hadde med meg. Sa eg hadde vært på andejakt og da lurte han på om han kunne lage en liten sak av det. Jada sa eg. Han ville veldig gjerne ha et bilde av at begge hundene apporterte fugl i elva. Men sa at det får vi nok ikke til, siden det kun e en som vann apporterer. Eg kasta en and langt uti elva. Plutselig der fyk ho Fight avgårde og ut i elva hoppet ho. Nouit hadde såvidt begynt å ta et svømmetak før ho Fight hadde anda i kæften! Jøss, ho som har nekta å vann apportere hele den formiddagen utpå jakt. Vel, journalisten fikk tatt bilder og Fight va no døpt som vann apportør! 😉

Nouit forran med sin datter Fight som apporter and for første gang i vann. Foto: Jan R. Olsen

Det blei nesten 3 uker denne høsten på ande og gåse jakt. Fight utviklet seg fort te å bli en habil apportør, både på land og på vann. Det va noen artige uker men vi gledet oss stort no til rypejakt start. Turen gikk til Sørøya og eg tok kun Fight med meg utover. Eg ville fokusere kun på ho di dagene eg va dær.

Fight med sin fangst på en meget vellykka dag på jakt.

Vi startet dagen med 3 støkk på samme rypa. Huske eg va så frustrert over ho Fight, at ho fan ikke klarte å feste stand på den. Måtte ta meg en god og lang pause og prøve å finne min indre ro igjen. Eg va så irritert, skuffet og frustrert over ho Fight, det medførte bare i dårlig stemning. Ristet det av meg og sendte Fight ut i søk igjen, retninga der rypa landa for fjerde gangen.

Plutselig får eg øye på Fight som står helt i ro, rett i utkanten av et kratt. Eg stresse meg avgårde dit, putter skudd i hagla og små spring mot ho. Når eg kommer helt fram til ho, skjelven og andpusten som eg va, ber eg ho om å reise. Ho fyk inni krattet og ut kommer den samme rypa. Eg smeller av et skudd og rypa detter momentant. Eg verken hører eller ser Fight, ho blei stående igjen i krattet. Så eg ropte apport til ho og inn kommer en overlykkelig og glad hund med fangsten sin. Det blei felt noen tåra da <3 Å nok en gang va Fight rolig i fuglesituasjon, men no også med skudd og felling. WOW tenkte eg!

Eg bestemte meg for å gå tilbake til bilen, eg va superfornøyd. Plutselig ser eg Fight i en ny stand, i ett kratt rett attmed et lite vann. Eg går opp til ho og ber om reis. Ho reiser og opp letter det et stort stokkand kull. Eg blei helt forbauset, men eg skaut etter en og traff den. Den lander mitt ut på vannet. Men heldigvis har vi hadd nesten 3 intensive uker på jakt i vann på ender i forkant. Husker det va en veldig overraskende og artig opplevelse. Tenkte da at den hunden her e så allsidig, så koffer ikke trene ho opp på en jaktform rettet mot ender også. Ikke bare ha ho me meg som apportør.

Det gjorde eg, å eg lærte ho først å snu, stoppe og skifte retning med plystring. Igjen tok ho det ganske kjapt, så da va det å prøve det her ut på jakt i våtmarks områder. Tanken va at ho sku fungere som en slags støkkende fuglehund, støkke opp ender til meg eller ta stand da. Det funka som bare det, så det va starten på en helt ny form for jakt på ender for meg. Det va også viktig for meg at ho skjønte forskjellen på ande- og rypejakt, så ho ikke gikk bevisst inn for å støkke på fjellet også. Men det gikk helt fint, uten at eg gjorde noe fra eller til der.

Har jo også fått erfart i ettertid, at det ikke bare e å trene en hund til andejakt på denne måten. Har prøvd me begge hennes sønner, men ingen av di har skjønt det. Di stikker bare ut i jakt søk når eg slipper di ve våtmark, ikke vil di apportere ender heller. Reborn på 4 år, apporterte for første gang and i år, så det e jo en framgang. Men trur du må ha det lille ekstra for at du ska bli god på denne form for jakt. Det har nok ikke han Reborn. Men håper at eg engang får en sånn hund igjen, den hunden me det lille ekstra i seg!

Vel, vi va godt inni høsten og endene hadde trekt seg ned mot kysten. Vi brukte mye tid på fjellet og Fight fikk virkelig høstet mange gode erfaringer denne høsten. Ho hadde en sykt stor motor og arbeidsløst, så det va vanskelig for meg å si at no e det nok. No må ho få seg en pause. Ho blei jo aldri sliten den hunden, så eg jaktet nok litt i overkant mye med ho. Men det va jo så artig med så mye fugl og med en så god hund!

Mørketiden satte sitt preg og det blei kortere dager ute i marka. Når jula begynte å nærme seg fikk ho Fight seg en god og lang pause. No va det bare kos og oppladning av batterier for vinterens aktiviteter. Eg hadde planer om å stille Fight på sin første jaktprøve. Hadde jo stilt noen ganger tidligere me hennes mor Nouit i AK, men hadde aldri lyktes med premiering der. Så jaktprøve va enda ganske nytt for meg. Men va allerede da blitt bitt av basillen, tross for at det bare va stang ut tidligere. Syntes det va veldig artig og lærerikt. Det å se andre hunder på jakt, å ikke minst all den kompetansen som va samla på en plass.

Jaktprøver og veien videre me unghunden Sarafjellets Fit For Fight kommer i neste blogg innlegg….